Noen tanker om mitt møte med Minhaj ul Quran moskeen i Oslo, et møte med en moske som ikke skulle bli helt som jeg trodde. Det hele startet med at Yousef Bartho Assidiq inviterte meg til et dialogmøte på hans egen hjemmebane, nemlig i den moskeen han selv tilhører.
Jeg hadde ingen problemer med å takke ja til et slikt møte, for jeg har faktisk selv kontaktet Yousef flere ganger for å få til et slikt møte. Og dette er på ingen måte kritikk til Yousef sitt ønske om å skape en dialog, det eneste han eventuelt kan kritiseres for er å være litt naiv i forhold til sine forhåpninger, akkurat som meg selv...
Det var derfor med spenning og forventninger jeg dro innover til Oslo denne varme sommerdagen, vekk fra fredelige fisketurer og inn til varme, kaos og stress i Oslo. Da jeg ankom moskeen ble jeg møtt av Yousef på den ene siden av gaten og noen svært hyggelige polititjenestemenn på den andre siden. Etter noen minutter gikk vi inn i moskeen, jeg fulgte oppfordringen om å ta av meg skoene, kun av ren høflighet og ikke på noen måte for å vise respekt for en gud eller profet jeg ikke tror på. SIAN derimot hadde tatt med seg sko poser, dette hadde ikke moskeen noen regler for og de slapp derfor inn. Men igjen, jeg gjorde dette på grunn av normal folkeskikk på lik måte som jeg forventer at folk gjør om de kommer hjem hit eller et annet sted det ikke er tillatt med sko.
Men nok om sko og over til selve møtet, vi ble fulgt opp i en sal hvor stolene tydelig delte salen inn i to grupper som jeg først antok var en side til møtedeltagere og en til de mange pressefolkene som var i salen. Det ble raskt klart at dette var fordi kvinner som helt tydelig var der av symbolske grunner ikke skulle menge seg med menn. Det var da jeg bestemte meg for at dette var en god mulighet og trolig den beste anledningen jeg vil få til å angripe det kvinnesynet islam bringer med seg. Et kvinnesyn som er bygget på de mange tolkninger og nedskrevne "lover" av det som i mine øyne er fantasifulle drømmer gjenfortalt av en mann som levde for 1400år siden. Et kvinnesyn svært mange i
Norge kaller kjønnsdiskriminering og som i enkelte tilfeller er direkte brudd på Norges lover.
Så på de få meterne det var toppen på trappen og bort til stolene vi skulle sitte forkastet jeg alt jeg tidligere hadde planlagt å si, og bestemte meg for å rette fokus mot det kvinnesynet veldig mange muslimske menn i dag har. For hvor stor var sjansen for at jeg noen gang satte foten i en moske etter denne dagen?
Jeg bestemte meg for å benytte tiden frem jeg skulle opp på to ting, høre på hva de andre sa i tillegg til «å produsere» det jeg selv skulle si. Overraskelsen var derfor stor når jeg fikk vite at jeg skulle opp som nummer to, altså rett etter Arne Thumyr fra SIAN hadde sagt sitt. Men uansett hvor liten tiden var kunne jeg rett og slett ikke la muligheten til å konfrontere vertskapet med deres kjønnsdiskriminering gå tapt, det fikk briste eller bære.
Med tanke på at det var kun ti minutter til å forberede hva jeg skulle si kan man
ikke være direkte misfornøyd med det som ble sagt fra «talerstolen», men er langt fra fornøyd heller. Jeg ønsket å sette fokus på att det kvinnesynet som i dag praktiseres av muslimer verden rundt stammer fra en mann som følte at kvinnene hadde for mye makt. At mannen som i dag omtales som profet følte seg krenket av kvinnene fordi kvinnene styrte alt på den tiden.
Planen var å legge vekt på at det er en manns direkte misunnelse på kvinnens makt som i dag ligger bak ønskene om et kjønnsdelt samfunn og resten av det uakseptable kvinnesynet mange muslimer i dag praktiserer.
Det var derimot skuffende at det ikke var mulig å stille direkte spørsmål, det var tydelig at dette kun var ment som en enveisdialog fra de som fikk «æren» av å tale i moskeen. Selv ikke mine påstander om at muslimenes «arrangerte» ekteskap, bedre kjent som tvangsekteskap var direkte brudd på Norges lover ble besvart.
Og det meste av tiden de muslimske «talerne» selv var på prekestolen gikk med til å skryte av utdannelser og fancy titler. Jeg kan også smykke meg med fine titler og lang utdannelse, men det var i mine øyne liksom ikke det som var grunnen til dette dialogmøte. Jeg ønsket å bli utfordret på mine meninger som islamkritiker og jeg ønsket å starte en dialog vedrørende de problemene denne kulturkrasjen i dag medfører. Det var nettopp dette ønske som var grunnen til den mye mer direkte og konfronterende tonen da jeg igjen fikk 5 minutter på prekestolen, men selv enkle spørsmål forble ubesvarte.
Et eksempel er spørsmålet om hvor mange av kvinnene som hadde muligheten til å velge sin egen kjæreste/ektemann uten innblanding fra familien og på tvers av religion. Da
spørsmålet ble stilt direkte til kvinnene i salen var det ei jente som rakk opp hånden før det etter kort tid kom fra en noe brydd og små irritert mann i salen følgende kommentar: De skjønner ikke spørsmålet… og en noe irritert ordstyrer som få sekunder etter grep inn og gjentok at spørsmål var ikke tillatt… Dette gjaldt ALLE spørsmål jeg stilte, eller nesten for etter flere direkte konfronteringer bekreftet ordstyrer at ingen fra Profetens Ummah er velkommen inn i Minhaj ul Quran moskeen. Men ingen av dem jeg snakket med etter den offisielle delen var over ville uttale seg om deres syn på de andre moskeene som ikke tok klart og tydelig avstand fra Profetens Ummah.
Det hele ble avsluttet med en noe underlig hendelse, da jeg skulle ta opp en av telefonene mine fra posen jeg hadde med meg(hadde brus i den) var de borte. De var rett og slett ikke å finne noe sted og jeg var 100% sikker på at jeg hadde de da jeg var i moskeen for jeg filmet hele eller deler av alle som var på scenen, i tillegg tok jeg flere bilder av de som var på scenen og av alle lysbildene som ble vist i moskeen. Jeg filmet også i sin helhet den første bønnen eller hva det var som ble babblet på arabisk fra prekestolen før det hele startet. Jeg ble naturlig nok engstelig for hvem som hadde tatt mobilene og hvorfor, jeg hadde jo stått ute og snakket med andre som var på dialogmøtet i minst 15 minutter mens jeg ventet på at alle skulle komme ut. Og den personen som tok mobilene mine fra posen mens jeg pratet med journalistene eller noen av de nysgjerrige fra moskeen kunne jo ha forsvunnet langt vekk fra moskeen.
Men hell i uhell eller hva man skal kalle så var det en fra moskeen ute, han tilbød seg å gå opp å se etter mobilene… Vedkommende kom etter noen minutter ned igjen med begge mobilene mine, han hevdet de lå på stolen jeg satt. Jeg tenkte egnt ikke så mye over dette og bestilte en taxi ned til Oslo S , men i taxien kom tvilen frem. For hvorfor sa han at de lå på stolen jeg satt?
De var jo allerede båret bort da jeg ble fulgt ut av moskeen, og det ble egentlig ikke klart for meg hva som på en eller annen «merkelig» måte har skjedd før jeg skulle se i mellom bilder og filmer fra moskeen på toget hjem. For de aller fleste bilder var slettet, det samme gjaldt alle videoer fra moskeen…
I følge forklaringen personer fra moskeen har gitt til politiet forklares dette på følgende måte:
Telefonene ble når jeg gikk liggende på en stol som da jeg gikk var båret vekk, de ble levert meg i hånden der oppe, dette selv om en fra moskeen gikk opp for så og kom ned etter noen minutter med telefonene mine. Helt tilslutt skal i følge moskeen bilder og filmer ha forsvunnet av seg selv, eller jeg må selv ha trodd jeg filmet og tok bilder uten at jeg faktisk har gjort det. Dette selv om jeg så bildene på min egen telefon i 5 sek etter de var
tatt og det i tillegg stod «lagrer» når jeg stanset opptaket…. Say no more…
Jeg hadde ingen problemer med å takke ja til et slikt møte, for jeg har faktisk selv kontaktet Yousef flere ganger for å få til et slikt møte. Og dette er på ingen måte kritikk til Yousef sitt ønske om å skape en dialog, det eneste han eventuelt kan kritiseres for er å være litt naiv i forhold til sine forhåpninger, akkurat som meg selv...
Det var derfor med spenning og forventninger jeg dro innover til Oslo denne varme sommerdagen, vekk fra fredelige fisketurer og inn til varme, kaos og stress i Oslo. Da jeg ankom moskeen ble jeg møtt av Yousef på den ene siden av gaten og noen svært hyggelige polititjenestemenn på den andre siden. Etter noen minutter gikk vi inn i moskeen, jeg fulgte oppfordringen om å ta av meg skoene, kun av ren høflighet og ikke på noen måte for å vise respekt for en gud eller profet jeg ikke tror på. SIAN derimot hadde tatt med seg sko poser, dette hadde ikke moskeen noen regler for og de slapp derfor inn. Men igjen, jeg gjorde dette på grunn av normal folkeskikk på lik måte som jeg forventer at folk gjør om de kommer hjem hit eller et annet sted det ikke er tillatt med sko.
Men nok om sko og over til selve møtet, vi ble fulgt opp i en sal hvor stolene tydelig delte salen inn i to grupper som jeg først antok var en side til møtedeltagere og en til de mange pressefolkene som var i salen. Det ble raskt klart at dette var fordi kvinner som helt tydelig var der av symbolske grunner ikke skulle menge seg med menn. Det var da jeg bestemte meg for at dette var en god mulighet og trolig den beste anledningen jeg vil få til å angripe det kvinnesynet islam bringer med seg. Et kvinnesyn som er bygget på de mange tolkninger og nedskrevne "lover" av det som i mine øyne er fantasifulle drømmer gjenfortalt av en mann som levde for 1400år siden. Et kvinnesyn svært mange i
Norge kaller kjønnsdiskriminering og som i enkelte tilfeller er direkte brudd på Norges lover.
Så på de få meterne det var toppen på trappen og bort til stolene vi skulle sitte forkastet jeg alt jeg tidligere hadde planlagt å si, og bestemte meg for å rette fokus mot det kvinnesynet veldig mange muslimske menn i dag har. For hvor stor var sjansen for at jeg noen gang satte foten i en moske etter denne dagen?
Jeg bestemte meg for å benytte tiden frem jeg skulle opp på to ting, høre på hva de andre sa i tillegg til «å produsere» det jeg selv skulle si. Overraskelsen var derfor stor når jeg fikk vite at jeg skulle opp som nummer to, altså rett etter Arne Thumyr fra SIAN hadde sagt sitt. Men uansett hvor liten tiden var kunne jeg rett og slett ikke la muligheten til å konfrontere vertskapet med deres kjønnsdiskriminering gå tapt, det fikk briste eller bære.
Med tanke på at det var kun ti minutter til å forberede hva jeg skulle si kan man
ikke være direkte misfornøyd med det som ble sagt fra «talerstolen», men er langt fra fornøyd heller. Jeg ønsket å sette fokus på att det kvinnesynet som i dag praktiseres av muslimer verden rundt stammer fra en mann som følte at kvinnene hadde for mye makt. At mannen som i dag omtales som profet følte seg krenket av kvinnene fordi kvinnene styrte alt på den tiden.
Planen var å legge vekt på at det er en manns direkte misunnelse på kvinnens makt som i dag ligger bak ønskene om et kjønnsdelt samfunn og resten av det uakseptable kvinnesynet mange muslimer i dag praktiserer.
Det var derimot skuffende at det ikke var mulig å stille direkte spørsmål, det var tydelig at dette kun var ment som en enveisdialog fra de som fikk «æren» av å tale i moskeen. Selv ikke mine påstander om at muslimenes «arrangerte» ekteskap, bedre kjent som tvangsekteskap var direkte brudd på Norges lover ble besvart.
Og det meste av tiden de muslimske «talerne» selv var på prekestolen gikk med til å skryte av utdannelser og fancy titler. Jeg kan også smykke meg med fine titler og lang utdannelse, men det var i mine øyne liksom ikke det som var grunnen til dette dialogmøte. Jeg ønsket å bli utfordret på mine meninger som islamkritiker og jeg ønsket å starte en dialog vedrørende de problemene denne kulturkrasjen i dag medfører. Det var nettopp dette ønske som var grunnen til den mye mer direkte og konfronterende tonen da jeg igjen fikk 5 minutter på prekestolen, men selv enkle spørsmål forble ubesvarte.
Et eksempel er spørsmålet om hvor mange av kvinnene som hadde muligheten til å velge sin egen kjæreste/ektemann uten innblanding fra familien og på tvers av religion. Da
spørsmålet ble stilt direkte til kvinnene i salen var det ei jente som rakk opp hånden før det etter kort tid kom fra en noe brydd og små irritert mann i salen følgende kommentar: De skjønner ikke spørsmålet… og en noe irritert ordstyrer som få sekunder etter grep inn og gjentok at spørsmål var ikke tillatt… Dette gjaldt ALLE spørsmål jeg stilte, eller nesten for etter flere direkte konfronteringer bekreftet ordstyrer at ingen fra Profetens Ummah er velkommen inn i Minhaj ul Quran moskeen. Men ingen av dem jeg snakket med etter den offisielle delen var over ville uttale seg om deres syn på de andre moskeene som ikke tok klart og tydelig avstand fra Profetens Ummah.
Det hele ble avsluttet med en noe underlig hendelse, da jeg skulle ta opp en av telefonene mine fra posen jeg hadde med meg(hadde brus i den) var de borte. De var rett og slett ikke å finne noe sted og jeg var 100% sikker på at jeg hadde de da jeg var i moskeen for jeg filmet hele eller deler av alle som var på scenen, i tillegg tok jeg flere bilder av de som var på scenen og av alle lysbildene som ble vist i moskeen. Jeg filmet også i sin helhet den første bønnen eller hva det var som ble babblet på arabisk fra prekestolen før det hele startet. Jeg ble naturlig nok engstelig for hvem som hadde tatt mobilene og hvorfor, jeg hadde jo stått ute og snakket med andre som var på dialogmøtet i minst 15 minutter mens jeg ventet på at alle skulle komme ut. Og den personen som tok mobilene mine fra posen mens jeg pratet med journalistene eller noen av de nysgjerrige fra moskeen kunne jo ha forsvunnet langt vekk fra moskeen.
Men hell i uhell eller hva man skal kalle så var det en fra moskeen ute, han tilbød seg å gå opp å se etter mobilene… Vedkommende kom etter noen minutter ned igjen med begge mobilene mine, han hevdet de lå på stolen jeg satt. Jeg tenkte egnt ikke så mye over dette og bestilte en taxi ned til Oslo S , men i taxien kom tvilen frem. For hvorfor sa han at de lå på stolen jeg satt?
De var jo allerede båret bort da jeg ble fulgt ut av moskeen, og det ble egentlig ikke klart for meg hva som på en eller annen «merkelig» måte har skjedd før jeg skulle se i mellom bilder og filmer fra moskeen på toget hjem. For de aller fleste bilder var slettet, det samme gjaldt alle videoer fra moskeen…
I følge forklaringen personer fra moskeen har gitt til politiet forklares dette på følgende måte:
Telefonene ble når jeg gikk liggende på en stol som da jeg gikk var båret vekk, de ble levert meg i hånden der oppe, dette selv om en fra moskeen gikk opp for så og kom ned etter noen minutter med telefonene mine. Helt tilslutt skal i følge moskeen bilder og filmer ha forsvunnet av seg selv, eller jeg må selv ha trodd jeg filmet og tok bilder uten at jeg faktisk har gjort det. Dette selv om jeg så bildene på min egen telefon i 5 sek etter de var
tatt og det i tillegg stod «lagrer» når jeg stanset opptaket…. Say no more…
RSS Feed
