I år var det store forventninger til skoleavslutningen ved en skole litt oppi landet her nede i Vestfold, dette fordi det etter fjorårets avslutning var nærmest opprør blant foreldre og besteforeldre. Det var ingen som klaget på fremførelsen eller innsatsen hos barna for den var upåklagelig. Samtlige barn gjorde en glimrende fremføring, men det var ikke mye som minnet om juleavslutning. Forestillingen het «matematikk er gøy» og det fantes ikke mye som minnet om jul bortsett fra en klasse som fremførte «The støveldance» denne festlige sangen kjent fra TV2 sin «The julekalender».
Da årets tittel på avslutningen ble kjent var det derfor mange som ble skeptiske, «Egner i 100» var tittelen skolen valgte i år. Det gikk ikke lenge før flere av foreldrene og besteforeldre til barna ved skolen hadde sendt meg kritiske eposter, det er nesten skremmende hvor like disse epostene er. Og de inneholder stort sett den samme bekymringen, hvor er det blitt av julen, og gleden vi opplevde i adventstiden, gleden med juleforberedelser, juleverksteder og hvorfor var de klassiske julesangene fjernet.
Siden jeg etter avslutningen i fjor skrev noen kritiske ord fikk jeg forespørsler om jeg også i år ville skrive noen ord om avslutningen, men denne gangen før fremføringen for gi skolen ett hint om hva familiene til barna ønsket. Ønsker som var fremkommet av samtaler med sine egne barn og noen hadde til og med hatt familieråd om hvordan de ønsket avslutningen.
Problemet med å skrive noe slikt var at noen av de som hadde de klareste meningene ikke ville ha sine navn i brevet eller i en artikkel. Og med tanke på de uskyldige barna som har øvd og øvd på en forestilling de garantert gleder seg til å fremvise for familien var valget enkelt, jeg valgte og ikke skrive noe hverken på hjemmesiden min eller i brevs form til skolen. Jeg syntes også skolen fortjente en sjanse til å vise frem sitt avslutningsshow da dette kunne bli en bra avslutning til tross for det noe merkelige navnevalget. Flere av skolens ansatte hadde tross alt lovet en del av de som reagerte på fjorårets manglende innslag av jul at skolen skulle ta hensyn til dette under planleggingen av årets avslutning.
Det var lite som minnet om jul når vi kom til avslutningen bortsett fra snøen som gjorde bakken hvit og kulden for oss som snek til oss en røyk før forestillingen. Mange ble lettet og glade da de kom inn i gymsalen og så at en rekke elever hadde på seg nisseluer, til og med et lite juletre hadde de pyntet pent og plassert pent ved siden av scenen.
Alle fikk hvert sitt program og kunne der lese at det i år faktisk fantes julesang av god gammel årgang, men størst oppmerksomhet i programmet fikk et stykke satt opp av den samme klassen som i fjor hadde den fremføringen som minnet mest om jul. Ironisk nok het fremføringen fra denne klassen «Julegleden som forsvant» og handlet nettopp om julenissen som ikke lengre følte noe glede ved julen. Julen var blitt en periode preget av stress og mas, tradisjoner var blitt borte og folk hadde ikke tid til å kose seg. Først når nissen var vist at folk fortsatt liker de gamle tradisjonene som baking, sang og glede fikk nissen selv tilbake julegleden.
Da årets tittel på avslutningen ble kjent var det derfor mange som ble skeptiske, «Egner i 100» var tittelen skolen valgte i år. Det gikk ikke lenge før flere av foreldrene og besteforeldre til barna ved skolen hadde sendt meg kritiske eposter, det er nesten skremmende hvor like disse epostene er. Og de inneholder stort sett den samme bekymringen, hvor er det blitt av julen, og gleden vi opplevde i adventstiden, gleden med juleforberedelser, juleverksteder og hvorfor var de klassiske julesangene fjernet.
Siden jeg etter avslutningen i fjor skrev noen kritiske ord fikk jeg forespørsler om jeg også i år ville skrive noen ord om avslutningen, men denne gangen før fremføringen for gi skolen ett hint om hva familiene til barna ønsket. Ønsker som var fremkommet av samtaler med sine egne barn og noen hadde til og med hatt familieråd om hvordan de ønsket avslutningen.
Problemet med å skrive noe slikt var at noen av de som hadde de klareste meningene ikke ville ha sine navn i brevet eller i en artikkel. Og med tanke på de uskyldige barna som har øvd og øvd på en forestilling de garantert gleder seg til å fremvise for familien var valget enkelt, jeg valgte og ikke skrive noe hverken på hjemmesiden min eller i brevs form til skolen. Jeg syntes også skolen fortjente en sjanse til å vise frem sitt avslutningsshow da dette kunne bli en bra avslutning til tross for det noe merkelige navnevalget. Flere av skolens ansatte hadde tross alt lovet en del av de som reagerte på fjorårets manglende innslag av jul at skolen skulle ta hensyn til dette under planleggingen av årets avslutning.
Det var lite som minnet om jul når vi kom til avslutningen bortsett fra snøen som gjorde bakken hvit og kulden for oss som snek til oss en røyk før forestillingen. Mange ble lettet og glade da de kom inn i gymsalen og så at en rekke elever hadde på seg nisseluer, til og med et lite juletre hadde de pyntet pent og plassert pent ved siden av scenen.
Alle fikk hvert sitt program og kunne der lese at det i år faktisk fantes julesang av god gammel årgang, men størst oppmerksomhet i programmet fikk et stykke satt opp av den samme klassen som i fjor hadde den fremføringen som minnet mest om jul. Ironisk nok het fremføringen fra denne klassen «Julegleden som forsvant» og handlet nettopp om julenissen som ikke lengre følte noe glede ved julen. Julen var blitt en periode preget av stress og mas, tradisjoner var blitt borte og folk hadde ikke tid til å kose seg. Først når nissen var vist at folk fortsatt liker de gamle tradisjonene som baking, sang og glede fikk nissen selv tilbake julegleden.
RSS Feed