George Roskilly (68) overlevde London-terroren. Syv år etter går han
fremdeles til psykolog for å dempe skylden over å ha overlevd.
«Jeg har spurt så mange ganger om hvorfor akkurat jeg overlevde.
Gjennomsnittsalderen på dem som omkom i samme vogn var 26, de hadde livet
fremfor seg – mens jeg – jeg var en gammel mann. Hvorfor døde de, og ikke
jeg?»
Dette spørsmålet plager fremdeles George Roskilly – selv syv år etter
at han overlevde terroren i London 7/7 2005.
Den første av flere London-bomber gikk av på undergrunnslinjen fra Kings
Cross, en av byens travleste undergrunnssstasjoner. I denne vognen står da 63 år
gamle George. Han står kun millimeter fra den 19 år gamle Germaine Lindsay som
sprenger seg selv i luften.
Totalt 26 personer ble drept i terrorangrepet mot denne undergrunnsvognen.
Ytterligere 26 personer ble alvorlig skadet.
Roskilly kom fra det uten store skader og først ett år etter angrepet kom den
virkelige reaksjonen.
- Jeg var med barnebarna, de kranglet. Den ene begynte å gråte. Lyden av
klynk og hikst satte meg tilbake til terrordøgnet. Jeg knakk fullstendig sammen.
Først da aksepterte jeg hjelp, sier George.
Han fikk diagnosen posttraumatisk stressyndrom, og i seks måneder gikk han
til intensiv behandling for sin lidelse.
- Jeg sto skulder mot skulder med selvmordsbomberen. Jeg har vært så
ubeskrivelig heldig. Det har jeg hatt så dårlig samvittighet for.
I dag er Roskilly pensjonert. Fortsatt går han til behandling hos psykolog.
Minnene plager ham, og vil ikke forsvinne. Han har glassklare minner fra den
fatale torsdagen 7/7 2005. Han jobbet som eiendomsinspektør og var på vei til
jobb denne tragiske dagen.
Jeg fikk klemt meg inn i den fremste vogna, sier Roskilly.
16 sekunder senere smeller det. Han husker et lysglimt – også ble alt
bekmørkt.
Det var det, George, tenkte jeg. Her slutter livet. Men så hørte jeg en
stemme fra vognføreren, som sa at dem som er i live må bevege seg fremover i
vognen. Stemmen var myndig, jeg kjente at jeg kunne bevege meg – og prøvde å gå
mot det jeg trodde var fronten av toget.
Han begynte sammen med flere andre å gå mot neste stasjon, der de kom seg opp
og ut i dagen.
- Jeg ble fortalt at det var lignende hendelser over hele London. Jeg hadde
ikke sett noe nede i mørket, jeg visste ikke at det var masse døde mennesker
rundt meg. Men her kom de opp – dekket i sot. Rett foran meg la de ned et lik
uten ben. Jeg tenkte for meg selv at nå er verden blitt gal. Nå vil jeg bare
hjem, sier Roskilly.
På vei hjem, stoppet en kvinne ham, og spurte om det gikk bra med ham. Ja,
tenkte han. Først da han så seg i speilet innså han at han var helt sort –
dekket i sot, med glasskår i hode og nakke. Han ringte sjefen og sa han ikke
kunne komme på jobb den dagen….
fremdeles til psykolog for å dempe skylden over å ha overlevd.
«Jeg har spurt så mange ganger om hvorfor akkurat jeg overlevde.
Gjennomsnittsalderen på dem som omkom i samme vogn var 26, de hadde livet
fremfor seg – mens jeg – jeg var en gammel mann. Hvorfor døde de, og ikke
jeg?»
Dette spørsmålet plager fremdeles George Roskilly – selv syv år etter
at han overlevde terroren i London 7/7 2005.
Den første av flere London-bomber gikk av på undergrunnslinjen fra Kings
Cross, en av byens travleste undergrunnssstasjoner. I denne vognen står da 63 år
gamle George. Han står kun millimeter fra den 19 år gamle Germaine Lindsay som
sprenger seg selv i luften.
Totalt 26 personer ble drept i terrorangrepet mot denne undergrunnsvognen.
Ytterligere 26 personer ble alvorlig skadet.
Roskilly kom fra det uten store skader og først ett år etter angrepet kom den
virkelige reaksjonen.
- Jeg var med barnebarna, de kranglet. Den ene begynte å gråte. Lyden av
klynk og hikst satte meg tilbake til terrordøgnet. Jeg knakk fullstendig sammen.
Først da aksepterte jeg hjelp, sier George.
Han fikk diagnosen posttraumatisk stressyndrom, og i seks måneder gikk han
til intensiv behandling for sin lidelse.
- Jeg sto skulder mot skulder med selvmordsbomberen. Jeg har vært så
ubeskrivelig heldig. Det har jeg hatt så dårlig samvittighet for.
I dag er Roskilly pensjonert. Fortsatt går han til behandling hos psykolog.
Minnene plager ham, og vil ikke forsvinne. Han har glassklare minner fra den
fatale torsdagen 7/7 2005. Han jobbet som eiendomsinspektør og var på vei til
jobb denne tragiske dagen.
Jeg fikk klemt meg inn i den fremste vogna, sier Roskilly.
16 sekunder senere smeller det. Han husker et lysglimt – også ble alt
bekmørkt.
Det var det, George, tenkte jeg. Her slutter livet. Men så hørte jeg en
stemme fra vognføreren, som sa at dem som er i live må bevege seg fremover i
vognen. Stemmen var myndig, jeg kjente at jeg kunne bevege meg – og prøvde å gå
mot det jeg trodde var fronten av toget.
Han begynte sammen med flere andre å gå mot neste stasjon, der de kom seg opp
og ut i dagen.
- Jeg ble fortalt at det var lignende hendelser over hele London. Jeg hadde
ikke sett noe nede i mørket, jeg visste ikke at det var masse døde mennesker
rundt meg. Men her kom de opp – dekket i sot. Rett foran meg la de ned et lik
uten ben. Jeg tenkte for meg selv at nå er verden blitt gal. Nå vil jeg bare
hjem, sier Roskilly.
På vei hjem, stoppet en kvinne ham, og spurte om det gikk bra med ham. Ja,
tenkte han. Først da han så seg i speilet innså han at han var helt sort –
dekket i sot, med glasskår i hode og nakke. Han ringte sjefen og sa han ikke
kunne komme på jobb den dagen….
RSS Feed
