En stemningsrapport av en meddelt opplevd seanse fra et sykehjem i et av verdens rikeste land (Norge), og en av dette landets rikeste kommuner .
En venn av meg var nylig innom det lokale sykehjemmet på sitt ukentlige besøk hos sin bestefar. Både vedkommendes bestefar og bestemor er av sin hjemkommune satt ut på anbud, og tildeles ”pass og pleie” i regi av en av landets største sykehjemsentrepenører.
En halv time ut i visitasen meldte bestefar overfor sitt barnebarn behov for å gjøre sitt fornødne. Min bekjente tok gjentagne ganger med jevne intervaller i bruk ringeklokken for å påkalle pleiepersonellets oppmerksomhet og hjelp, slik at bestefar fikk innfridd sitt ved behov lovfestede rett til å få tilfredstillt sine grunnleggende nødtørftigheter i helsetjenestens varetekt.
Til tross for jevnlig frekvente forsøk på å tilkalle oppmerksomhet fra pleiepersonalets side, dukket ingen opp for å tildele bestefar assistanse. Etter bortimot en halvtimes iherdig ringevirksomhet så min venn ingen annen utvei enn fysisk å sette kursen mot personalrommet, med forsett om å rette en direkte anmodning om bistand fra sin bestefars velhonorerte velgjøreres side.
Min venn la til grunn i all sin positive forutinnntatthet på sin vei til personalrommet at årsaken til at pleiepersonalets uteblivent bebudede bistand var at de var opptatt med pleietrengende pasienter på annet hold. Denne konklusjonen viste seg å være en grundig feilslutning uten - i eller i beste fall svært liten rot i virkelighetens verden. Jeg antar at min venn sannsynligvis er offer for pressens og våre myndigheters stadig tilbakevendendende udokumenterte påstander om at landets sykehjem er underbemannet ?
Ved ankomst personalrommet viste det seg at hele – eller en større andel av bemanningen/bekvinningen ved avdelingen var opptatt med å beskue en fjersynsserie.
Etter gjentatte oppfordringer om bistand fra min venns side fra sin strategiske
posisjon i personalrommets døråpning reiser en mannlig pleier i flokken seg
åpenbart noe motvillig opp fra godstolen. Min venn meddeler vedkommende sin
anmodning om bistand til å hjelpe sin bestefar på toalettet. Pleieren svarer ikke, men følger etter bortover gangen inntil han stopper og går inn på et rom markert med rødt lys som indikerer at beboeren har anmodet om assistanse.
Min venn hører en kvinnestemme inne fra rommet som sier ”jeg må tisse”. Den mannlige
pleieren repliserer ” do kan tisse i bleie do”. Hos min venn rådet det stadig usikkerhet om hvorvidt den mannlige pleieren hadde forstått hans anmodning om hjelp på vegne av sin bestefar ?
Bestefaren fikk imidlertid hjelp til toalettbesøk etter en times mere eller mindre spente forhandlinger. Hvorvidt min venns tidligere i livet svært så respekterte og verdige bestefar hadde gjort i buksa denne kvelden, grunnet den uverdige behandlingen/mishandlingen han og tusenvis av andre eldre og pleietrengende utsettes for i det daglige ved norske
syke- og aldershjem er uklart ?
En venn av meg var nylig innom det lokale sykehjemmet på sitt ukentlige besøk hos sin bestefar. Både vedkommendes bestefar og bestemor er av sin hjemkommune satt ut på anbud, og tildeles ”pass og pleie” i regi av en av landets største sykehjemsentrepenører.
En halv time ut i visitasen meldte bestefar overfor sitt barnebarn behov for å gjøre sitt fornødne. Min bekjente tok gjentagne ganger med jevne intervaller i bruk ringeklokken for å påkalle pleiepersonellets oppmerksomhet og hjelp, slik at bestefar fikk innfridd sitt ved behov lovfestede rett til å få tilfredstillt sine grunnleggende nødtørftigheter i helsetjenestens varetekt.
Til tross for jevnlig frekvente forsøk på å tilkalle oppmerksomhet fra pleiepersonalets side, dukket ingen opp for å tildele bestefar assistanse. Etter bortimot en halvtimes iherdig ringevirksomhet så min venn ingen annen utvei enn fysisk å sette kursen mot personalrommet, med forsett om å rette en direkte anmodning om bistand fra sin bestefars velhonorerte velgjøreres side.
Min venn la til grunn i all sin positive forutinnntatthet på sin vei til personalrommet at årsaken til at pleiepersonalets uteblivent bebudede bistand var at de var opptatt med pleietrengende pasienter på annet hold. Denne konklusjonen viste seg å være en grundig feilslutning uten - i eller i beste fall svært liten rot i virkelighetens verden. Jeg antar at min venn sannsynligvis er offer for pressens og våre myndigheters stadig tilbakevendendende udokumenterte påstander om at landets sykehjem er underbemannet ?
Ved ankomst personalrommet viste det seg at hele – eller en større andel av bemanningen/bekvinningen ved avdelingen var opptatt med å beskue en fjersynsserie.
Etter gjentatte oppfordringer om bistand fra min venns side fra sin strategiske
posisjon i personalrommets døråpning reiser en mannlig pleier i flokken seg
åpenbart noe motvillig opp fra godstolen. Min venn meddeler vedkommende sin
anmodning om bistand til å hjelpe sin bestefar på toalettet. Pleieren svarer ikke, men følger etter bortover gangen inntil han stopper og går inn på et rom markert med rødt lys som indikerer at beboeren har anmodet om assistanse.
Min venn hører en kvinnestemme inne fra rommet som sier ”jeg må tisse”. Den mannlige
pleieren repliserer ” do kan tisse i bleie do”. Hos min venn rådet det stadig usikkerhet om hvorvidt den mannlige pleieren hadde forstått hans anmodning om hjelp på vegne av sin bestefar ?
Bestefaren fikk imidlertid hjelp til toalettbesøk etter en times mere eller mindre spente forhandlinger. Hvorvidt min venns tidligere i livet svært så respekterte og verdige bestefar hadde gjort i buksa denne kvelden, grunnet den uverdige behandlingen/mishandlingen han og tusenvis av andre eldre og pleietrengende utsettes for i det daglige ved norske
syke- og aldershjem er uklart ?
RSS Feed
