Vi er på flukt.....
Vi er på flukt fra barnevernet.
Det vil si at vi er på flukt fra det norske samfunnet.
Hvordan kan det være spør du deg nå.... jo, jeg kan faktisk si det på den måten fordi så mange aksepterer barnevernets handlemåter, ulovlige inngripninger og og barnevernets ødeleggelser av barn.
Barna våre fortjener er trygg oppvekst, og om det er problemer i en familie må de selvfølgelig
gripes fatt i, men stort sett er ikke omsorgsovertakelse nødvendig bortsett fra i barnevernets tankegang.
At barna får traumatiske lidelser pga at barnet blir omplassert er urelevant tydligvis, bare
barnevernet nok en gang får leke Gud. Men ganske mange mennesker tror faktisk at siden barnevernet tar en avgjørelse så MÅ den være riktig..
Vel i stort sett alle disse tilfellene hvor omsorgsovertakelse er avgjort fra barnevernets side er det faktisk mange alternativer framfor å røske opp barna fra sin biologiske familie... Dessverre så er det tydligvis urelevant.Familier med dårlig råd får ikke økonomisk hjelp for å støtte opp familien sin slik at de kan få råd til å skaffe de tingene barnevernet mener de bør ha... mens det derimot blir pumpet store mengder penger inn i en fosterfamilie for å gi barnet akkurat de samme tingene barnevernet nekter å hjelpe med innen familien..
Hva med at barnevernet faktisk prøver hjelpe familiene istedet for å påstå at det er for
sent, eller at det har ingen hensikt å gi denne familien hjelp fordi det vil ikke nytte likevel...Hvordan i h.... vet barnevernet at det ikke nytter når de for svarte ikke prøver engang? Er disse damene på bv synske og kan lese framtiden?
Det står også i lovverket at med en gang ett barn er omplassert så skal det startes arbeide for tilbakeføring... Hvorfor er det da at de fleste familier opplever at de ikke får den hjelpen barnevernet mener er relevant for en eventuell tilbakeføring???? De aller fleste opplever kun at barnevernet kutter kontakten den biologiske forelder har med barnet for barnet har nå en NY familie som det må venne seg til. Vel, i ganske mange tilfeller har ikke barnet bedt om noen ny familie, de har muligens bedt om hjelp til å kunne bo i sin egen familie, men aldri om en ny.. Hvorfor er så barnevernet hevet over de norske lovene? I slike tilfeller hvor barnevernet tar ett barn bør det arbeides aktivt for at barnet kommer hjem til sin egen familie.
Hvorfor er det sååå mange barn som opplever å bli psykisk syke i ett av barnevernets institusjoner eller fosterhjem? Og hvorfor er det så mange barn som opplever at de IKKE får den hjelpen de trenger når de er innen barnevernet?
Det er jo det beste for barnet å bli flyttet fra biologisk familie, hvorfor ender da så mange opp
med psykiske problemer, rusproblemer, blir kriminelle eller faktisk går så langt at de tar sine egne liv når de er i barnevernets omsorg? Statistikkene sier at ca 70% ender opp med alvorlige problemer under eller etter at de har vært i barnevernets "omsorg".
HØRES DETTE UT SOM BRA FOR BARNET?
I vårt tilfelle så har jeg opplevd såpass masse i min tid at jeg har endt opp med angst, jeg er
vel heller ikke verdens beste husmor eller grensesetter, men det er ikke dermed sagt at jeg er en dårlig mor for datteren min.
Jeg har vel heller prøvd å forklare datteren min farene ved forskjellige ting isteden for å slenge ut i luften at "det der får du for f... ikke lov til" Jeg har en veldig intelligent datter som faktisk forstår farene ved forskjellig rett og slett fordi de er blitt forklarttil henne på en ordentlig måte. Jeg tok henne også
med til en psykiatrisk sykepleier da jeg fant ut at jeg har diagnosen angst slik at en person med utvidet kunnskap om dette kunne forklare henne om hva angst var...grunnen til at jeg gjorde det var at barnet skulle på en trygg og opplysende måte finne ut av hva mamma slet med på en faglig godkjent måte slik at hun ikke ville bli skremt over angsten min.. Men selv det så barnevernet negativt på.
De brukte en sykdom mot meg, hvilket ikke er lov iflg lovene. De fikk psykologen til å bryte taushetsplikten om det kan kalles det når alt som kom ut av munnen hennes var løgner og fantasier.... Hun hadde nemlig hverken sett eller hørtfra meg på ovet to år, men alikevel kunne hun komme med en diagnose på meg da hun satt å vitnet mot meg... Merkelige greier etter min mening, for jeg trodde faktisk at en person måtte undersøkes før en diagnose kunne gies, men jeg tok tydligvis feil..At psykologen notorisk vitner til fordel av barnevernet var det visst ngen som brydde seg om..
Så, da vi fikk vedtaket (det er ingen dom en mottar fra fylkesnemda, det er ett vedtak, som sant og si ikke er gyldig før en domstol har bekreftet det) fant vi ut at vi måtte bare flykte... Datteren min ble fortalt de verst mulige senarioene ved en flukt slik at hun ville forstå alvoret i en slik flukt, men likevel var det dette hun ønsket. Hun hadde nemlig selv gått opp på internett å lest alt hun kunne finne om barnevernet og hadde på den måten funnet ut at det systemet der var noe hun IKKE ville inn i. Hun var da fylt 14 år. Barnevernet liker å påstå at en 14 åring ikke har mulighetenetil å forstå konsekvensene i en slik handling, men det er såklart feil. Barna forstå mer enn godt nok hva de gjør.
Hun visste at dette kom til å bli veldig vanskelig både for henne og meg.
Hvilket det også ble.. og er.....
En er nemlig nødt til å ha ett slags nettverk for å overleve på flukt, for en må ha muligheter til å kunne få opplysninger i de neste tingene som skjer i saken sin bla.... Og når barnevernet sørger forat trygdene en får både til barnet og seg selv blir stoppet må en ha noen til å hjelpe seg slik at flukten ikke er bare en farse...
Vi har nå vært skjult fra barnevernet i halvannet år, datteren min som barnevernet påsto var dum gjør det fantastisk bra på skolen, hun har venner er glad og fornæyd med da enkelte episoder av ungdomstrass.. Hun har utvilket seg til å bli en ung dame en forelsder vil være veldig stolt av.. Hun vil faktisk ikke hjem, til tross for at personer som lovde hjelpe oss har sviktet slik at hun har gått uten mat i dager, vi har vært uten strøm i huset vi bor i, vi må hele tiden gjemme oss å kke ta noen sjanser.. Hun er ei stolt jente nå som vet hva hun vil bli senere i livet, hun tar fornuftige avgjørelser og er kompetent til å ta dem.. Hun er nå endelig trygg her vi er... selv om sult og tørst plager henne til
tider..
Hennes egne ord for dette er "heller sulte ihjel, enn å dø av barnevernet."
Så hva er det viktigste i dagens samfunn? Barna eller barnevernet? For barna har sant og si ingen beskyttelse mot de som påstår de skal hjelpe dem.. Det er bare slik det skal være tydligvis....
At barn blir ødelagte har visst ingen stor betydning i det store og hele bildet.. for ett ødelagt barn skaper arbeidsplasser, de som opplever psykisk sykdom skaper jo arbeidsplasser for legepersonell, sykepleiere, psykologer osv... rusmisbrukere skaper i tillegg arbeidsplasser til politiet, det samme gjør også de som ender opp med et kriminelt rulleblad... og slik fortsetter det. Kynisk, ja kanskje... men tenk over det.. det er jo slik det er.
Barnevernet som er i dag vil nok gå ned i historien som noe barna våre vil skamme seg over, og vil nok bli sammenlignet med hekseprossessene på 1500 tallet eller jødeforfølgelsen under 2 verdenskrig.
Er det virkelig slik vi vil ha samfunnet vårt? Med ett barneverns som daglig bryter lovene, som f.eks menneskerettighetslovene, barnekonvensjonen, de norske lovene osv....
Hvor barns skjebner blir avgjort av underutdannede som ikke har peiling på hva som er opp og ned på ett barn... og som tror alt som står i ei bok faktisk er fakta.
Fakta er faktisk at sosialutdannelsen i Norge i dag er så enkel at hvem som helst som ikke hadde noen muligheter til å få seg annen utdannelse søker seg inn der... Og det vil vi ha til å beskytte(?) våre barn????? Det er hårreisende for å si det mildt.
Nå må norges politikere få satt i gang en undersøkelse av dagens barnevern slik at ikke flere barn blir ødelagte... Eller har politikerne noe å skjule siden de ikke engang prøver rense opp i den verkebyllen kalt Norsk Barnevern..?????? JEG BARE SPØR.......
Hilde Synnøve Lilleskotte Ottesen
Vi er på flukt fra barnevernet.
Det vil si at vi er på flukt fra det norske samfunnet.
Hvordan kan det være spør du deg nå.... jo, jeg kan faktisk si det på den måten fordi så mange aksepterer barnevernets handlemåter, ulovlige inngripninger og og barnevernets ødeleggelser av barn.
Barna våre fortjener er trygg oppvekst, og om det er problemer i en familie må de selvfølgelig
gripes fatt i, men stort sett er ikke omsorgsovertakelse nødvendig bortsett fra i barnevernets tankegang.
At barna får traumatiske lidelser pga at barnet blir omplassert er urelevant tydligvis, bare
barnevernet nok en gang får leke Gud. Men ganske mange mennesker tror faktisk at siden barnevernet tar en avgjørelse så MÅ den være riktig..
Vel i stort sett alle disse tilfellene hvor omsorgsovertakelse er avgjort fra barnevernets side er det faktisk mange alternativer framfor å røske opp barna fra sin biologiske familie... Dessverre så er det tydligvis urelevant.Familier med dårlig råd får ikke økonomisk hjelp for å støtte opp familien sin slik at de kan få råd til å skaffe de tingene barnevernet mener de bør ha... mens det derimot blir pumpet store mengder penger inn i en fosterfamilie for å gi barnet akkurat de samme tingene barnevernet nekter å hjelpe med innen familien..
Hva med at barnevernet faktisk prøver hjelpe familiene istedet for å påstå at det er for
sent, eller at det har ingen hensikt å gi denne familien hjelp fordi det vil ikke nytte likevel...Hvordan i h.... vet barnevernet at det ikke nytter når de for svarte ikke prøver engang? Er disse damene på bv synske og kan lese framtiden?
Det står også i lovverket at med en gang ett barn er omplassert så skal det startes arbeide for tilbakeføring... Hvorfor er det da at de fleste familier opplever at de ikke får den hjelpen barnevernet mener er relevant for en eventuell tilbakeføring???? De aller fleste opplever kun at barnevernet kutter kontakten den biologiske forelder har med barnet for barnet har nå en NY familie som det må venne seg til. Vel, i ganske mange tilfeller har ikke barnet bedt om noen ny familie, de har muligens bedt om hjelp til å kunne bo i sin egen familie, men aldri om en ny.. Hvorfor er så barnevernet hevet over de norske lovene? I slike tilfeller hvor barnevernet tar ett barn bør det arbeides aktivt for at barnet kommer hjem til sin egen familie.
Hvorfor er det sååå mange barn som opplever å bli psykisk syke i ett av barnevernets institusjoner eller fosterhjem? Og hvorfor er det så mange barn som opplever at de IKKE får den hjelpen de trenger når de er innen barnevernet?
Det er jo det beste for barnet å bli flyttet fra biologisk familie, hvorfor ender da så mange opp
med psykiske problemer, rusproblemer, blir kriminelle eller faktisk går så langt at de tar sine egne liv når de er i barnevernets omsorg? Statistikkene sier at ca 70% ender opp med alvorlige problemer under eller etter at de har vært i barnevernets "omsorg".
HØRES DETTE UT SOM BRA FOR BARNET?
I vårt tilfelle så har jeg opplevd såpass masse i min tid at jeg har endt opp med angst, jeg er
vel heller ikke verdens beste husmor eller grensesetter, men det er ikke dermed sagt at jeg er en dårlig mor for datteren min.
Jeg har vel heller prøvd å forklare datteren min farene ved forskjellige ting isteden for å slenge ut i luften at "det der får du for f... ikke lov til" Jeg har en veldig intelligent datter som faktisk forstår farene ved forskjellig rett og slett fordi de er blitt forklarttil henne på en ordentlig måte. Jeg tok henne også
med til en psykiatrisk sykepleier da jeg fant ut at jeg har diagnosen angst slik at en person med utvidet kunnskap om dette kunne forklare henne om hva angst var...grunnen til at jeg gjorde det var at barnet skulle på en trygg og opplysende måte finne ut av hva mamma slet med på en faglig godkjent måte slik at hun ikke ville bli skremt over angsten min.. Men selv det så barnevernet negativt på.
De brukte en sykdom mot meg, hvilket ikke er lov iflg lovene. De fikk psykologen til å bryte taushetsplikten om det kan kalles det når alt som kom ut av munnen hennes var løgner og fantasier.... Hun hadde nemlig hverken sett eller hørtfra meg på ovet to år, men alikevel kunne hun komme med en diagnose på meg da hun satt å vitnet mot meg... Merkelige greier etter min mening, for jeg trodde faktisk at en person måtte undersøkes før en diagnose kunne gies, men jeg tok tydligvis feil..At psykologen notorisk vitner til fordel av barnevernet var det visst ngen som brydde seg om..
Så, da vi fikk vedtaket (det er ingen dom en mottar fra fylkesnemda, det er ett vedtak, som sant og si ikke er gyldig før en domstol har bekreftet det) fant vi ut at vi måtte bare flykte... Datteren min ble fortalt de verst mulige senarioene ved en flukt slik at hun ville forstå alvoret i en slik flukt, men likevel var det dette hun ønsket. Hun hadde nemlig selv gått opp på internett å lest alt hun kunne finne om barnevernet og hadde på den måten funnet ut at det systemet der var noe hun IKKE ville inn i. Hun var da fylt 14 år. Barnevernet liker å påstå at en 14 åring ikke har mulighetenetil å forstå konsekvensene i en slik handling, men det er såklart feil. Barna forstå mer enn godt nok hva de gjør.
Hun visste at dette kom til å bli veldig vanskelig både for henne og meg.
Hvilket det også ble.. og er.....
En er nemlig nødt til å ha ett slags nettverk for å overleve på flukt, for en må ha muligheter til å kunne få opplysninger i de neste tingene som skjer i saken sin bla.... Og når barnevernet sørger forat trygdene en får både til barnet og seg selv blir stoppet må en ha noen til å hjelpe seg slik at flukten ikke er bare en farse...
Vi har nå vært skjult fra barnevernet i halvannet år, datteren min som barnevernet påsto var dum gjør det fantastisk bra på skolen, hun har venner er glad og fornæyd med da enkelte episoder av ungdomstrass.. Hun har utvilket seg til å bli en ung dame en forelsder vil være veldig stolt av.. Hun vil faktisk ikke hjem, til tross for at personer som lovde hjelpe oss har sviktet slik at hun har gått uten mat i dager, vi har vært uten strøm i huset vi bor i, vi må hele tiden gjemme oss å kke ta noen sjanser.. Hun er ei stolt jente nå som vet hva hun vil bli senere i livet, hun tar fornuftige avgjørelser og er kompetent til å ta dem.. Hun er nå endelig trygg her vi er... selv om sult og tørst plager henne til
tider..
Hennes egne ord for dette er "heller sulte ihjel, enn å dø av barnevernet."
Så hva er det viktigste i dagens samfunn? Barna eller barnevernet? For barna har sant og si ingen beskyttelse mot de som påstår de skal hjelpe dem.. Det er bare slik det skal være tydligvis....
At barn blir ødelagte har visst ingen stor betydning i det store og hele bildet.. for ett ødelagt barn skaper arbeidsplasser, de som opplever psykisk sykdom skaper jo arbeidsplasser for legepersonell, sykepleiere, psykologer osv... rusmisbrukere skaper i tillegg arbeidsplasser til politiet, det samme gjør også de som ender opp med et kriminelt rulleblad... og slik fortsetter det. Kynisk, ja kanskje... men tenk over det.. det er jo slik det er.
Barnevernet som er i dag vil nok gå ned i historien som noe barna våre vil skamme seg over, og vil nok bli sammenlignet med hekseprossessene på 1500 tallet eller jødeforfølgelsen under 2 verdenskrig.
Er det virkelig slik vi vil ha samfunnet vårt? Med ett barneverns som daglig bryter lovene, som f.eks menneskerettighetslovene, barnekonvensjonen, de norske lovene osv....
Hvor barns skjebner blir avgjort av underutdannede som ikke har peiling på hva som er opp og ned på ett barn... og som tror alt som står i ei bok faktisk er fakta.
Fakta er faktisk at sosialutdannelsen i Norge i dag er så enkel at hvem som helst som ikke hadde noen muligheter til å få seg annen utdannelse søker seg inn der... Og det vil vi ha til å beskytte(?) våre barn????? Det er hårreisende for å si det mildt.
Nå må norges politikere få satt i gang en undersøkelse av dagens barnevern slik at ikke flere barn blir ødelagte... Eller har politikerne noe å skjule siden de ikke engang prøver rense opp i den verkebyllen kalt Norsk Barnevern..?????? JEG BARE SPØR.......
Hilde Synnøve Lilleskotte Ottesen
RSS Feed
