Dette er en svært gripende historie skrevet av en person som virkelig har følt at ord kan bli våpen. Dette er historien som gir nettopp DEG en grunn til å engasjere deg i kampen MOT mobbing.
Jeg husker det VELDIG godt… jeg tror jeg gikk i 2 klasse. Ny og fersk på skolen, stortrivdes, en liten bygd, nære gode venner, trygghet i læreren. Men så valgte min «mor» å flytte… Flytte fra alt det trygge og gode, til en storby, en fæl stygg by. Jeg trodde det bare var byen som var fæl, men mye skulle jeg få lære meg at menneskene var ennå verre. Store som små, ondskapsfulle, grusomme terrorister. Mine terrorister! Den gang, og i dag.
Jeg kan huske jeg gikk ifra å være en trygg og glad jente, til å bli mye sint, og lei meg. Jeg ble daglig terrorisert med stygge ord som boret seg inn i hodet, som i dag er blitt mine egne tanker, og ord om meg selv. Disse ordene er blitt min identitet. Hvordan vil du beskrive deg selv? Stygg, feit, ekkel, dum – det er de ordene som gjentar seg, gang på gang, på gang, på gang… Men det er ikke mine egne ord, det er deres! Ordene de brukte har nå blitt til «meg».
Jeg var hat-objekt fra dag nummer en. Jeg var en tilflyttet taper. Mest var det nok fordi jeg var sjenert, alt var så nytt. Jeg var «hun nye» som kom midt i en allerede gruppert gjeng. Og i tillegg kom HAN… den største terroristen av de alle. Han som har et navn som kan få hele kroppen til å vrenge seg av kvalme. Han som startet alt. Han som kom unna med alt, for han hadde jo en diagnose. At han hadde glemt å ta tabletten sin og det fryktelige humøret gikk utover meg og jeg kunne jo ikke beskytte meg. Det var hvertfall hennes unnskyldning, hennes ansikt jeg kan se for meg, den forvrengte heksa. For henne var jeg huldra – ja, det var det hun kalte meg. Kunne jeg noe for at mitt hår var pistrete og stort?
Jeg ble slått, jeg ble sparket, fikk bøker og klær ødelagt. Fikk en fot i magen, eller i øyet, eller et annet sted noen følte det passet denne dagen. Eller kanskje en neve? Men samme hvor harde slagene var, ordene slo hardest. Ord har den største makten. Sårene på kroppen kan gi seg på relativt kort tid, de gror! Men sårene i sjelen, som setter seg i hodet, i hjertet og generelt forfølger deg livet ut, de gir seg aldri. Utestengelsen, de kalde skuldrene, hatet, jeg kunne kjenne det i nakken, jeg var det alle hatet i vennebøkene. Hvor redd en blir for å tilnærme seg mennesker. Redd for avvisningen.
Sviket, må være det som har satt sine aller største spor – sviket fra systemet. Sviket fra lærere. Sviket fra min mor. Hvor var hjelpen min? Hvor var det som skulle redde meg? Hvem brydde seg vel om at jeg skadet meg, til tross for mine unge år? Hvem brydde seg vel om at jeg drømte om å hoppe i døden til tross for mine ikke mange somre? Klassevenner – (fiender passer nå heller) rottet seg sammen, så ifra de var det ikke noe hjelp å få. Min mor var jo så blind for hva som foregikk at vi satt kun på rektors kontor en gang, i løpet av de terrorfylte årene. Lærerne, som har i oppgave å beskytte og ivareta elevenes ve og vel, ivaretok HAN, så selv rektor kunne si at det var jeg som dro i gang alt, jeg var skyld i mitt eget smertehelvete.
Etter en stund sluttet jeg å si ifra til noen, det var ingen vits, ingen brydde seg, jeg var helt alene. På en plass med flere tusen mennesker, i en by med altfor mange innbyggere – var jeg helt ensom og forlatt Jeg gråt meg i søvn ganske ofte, men kunne allikevel sette på et lite smil. Alle sykdommene jeg hadde i kroppen for å slippe unna fengselet! Distansen, ensomheten, de psykiske demonene i hodet, som terrorveldet hadde påført, gikk for langt. Den fysiske smerten var langt bedre enn alle følelsene og tankene, det eneste ønsket mitt ble å dø. Men hvordan? Piller? Kniv? Stikke hull på hovedpulsåra? Hoppe foran en bil kanskje? Nei, toget ville være langt mer effektivt – og kanskje de kunne se på. Kanskje de kunne se hva de hadde gjort mot meg? Kanskje terroristene ville føle litt skyld? Kanskje DE kunne kjenne på noen av følelsene mine og tankene mine? Bare for en liten stund? Men jeg tror, at de ikke eide et hjerte nok, til å selv i det millidelssekundet eie skam, eller medfølelse nok, til å føle noe annet enn glede.
Den siste læreren ifra helvete, sine ord klinger igjennom hodet mitt; Det kommer aldri til å bli noe ut av deg! Du er en taper! Du kommer aldri til å bli noe! Hvorfor tror jeg på han? Hvorfor har jeg blitt så svak at jeg tror på han? Det er ikke lenge siden jeg tror jeg så han i «min» by. Hva pokker gjør han her? Jeg husker jeg hadde lyst til å gå bort til han og gi han en real karamell! Men der stod jeg, som den forskremte lille ungen igjen. Turte ikke bevege meg, turte ikke å si et ord…
Jeg var tilbake på ungdomsskolen i terror-land... siste skoledag, på helvetes-skolen…
Så TENK før du snakker
FØL før du handler
Du vet aldri hvem sitt liv du spiller med… og neste person er kanskje ikke like sta.
Jeg kan huske jeg gikk ifra å være en trygg og glad jente, til å bli mye sint, og lei meg. Jeg ble daglig terrorisert med stygge ord som boret seg inn i hodet, som i dag er blitt mine egne tanker, og ord om meg selv. Disse ordene er blitt min identitet. Hvordan vil du beskrive deg selv? Stygg, feit, ekkel, dum – det er de ordene som gjentar seg, gang på gang, på gang, på gang… Men det er ikke mine egne ord, det er deres! Ordene de brukte har nå blitt til «meg».
Jeg var hat-objekt fra dag nummer en. Jeg var en tilflyttet taper. Mest var det nok fordi jeg var sjenert, alt var så nytt. Jeg var «hun nye» som kom midt i en allerede gruppert gjeng. Og i tillegg kom HAN… den største terroristen av de alle. Han som har et navn som kan få hele kroppen til å vrenge seg av kvalme. Han som startet alt. Han som kom unna med alt, for han hadde jo en diagnose. At han hadde glemt å ta tabletten sin og det fryktelige humøret gikk utover meg og jeg kunne jo ikke beskytte meg. Det var hvertfall hennes unnskyldning, hennes ansikt jeg kan se for meg, den forvrengte heksa. For henne var jeg huldra – ja, det var det hun kalte meg. Kunne jeg noe for at mitt hår var pistrete og stort?
Jeg ble slått, jeg ble sparket, fikk bøker og klær ødelagt. Fikk en fot i magen, eller i øyet, eller et annet sted noen følte det passet denne dagen. Eller kanskje en neve? Men samme hvor harde slagene var, ordene slo hardest. Ord har den største makten. Sårene på kroppen kan gi seg på relativt kort tid, de gror! Men sårene i sjelen, som setter seg i hodet, i hjertet og generelt forfølger deg livet ut, de gir seg aldri. Utestengelsen, de kalde skuldrene, hatet, jeg kunne kjenne det i nakken, jeg var det alle hatet i vennebøkene. Hvor redd en blir for å tilnærme seg mennesker. Redd for avvisningen.
Sviket, må være det som har satt sine aller største spor – sviket fra systemet. Sviket fra lærere. Sviket fra min mor. Hvor var hjelpen min? Hvor var det som skulle redde meg? Hvem brydde seg vel om at jeg skadet meg, til tross for mine unge år? Hvem brydde seg vel om at jeg drømte om å hoppe i døden til tross for mine ikke mange somre? Klassevenner – (fiender passer nå heller) rottet seg sammen, så ifra de var det ikke noe hjelp å få. Min mor var jo så blind for hva som foregikk at vi satt kun på rektors kontor en gang, i løpet av de terrorfylte årene. Lærerne, som har i oppgave å beskytte og ivareta elevenes ve og vel, ivaretok HAN, så selv rektor kunne si at det var jeg som dro i gang alt, jeg var skyld i mitt eget smertehelvete.
Etter en stund sluttet jeg å si ifra til noen, det var ingen vits, ingen brydde seg, jeg var helt alene. På en plass med flere tusen mennesker, i en by med altfor mange innbyggere – var jeg helt ensom og forlatt Jeg gråt meg i søvn ganske ofte, men kunne allikevel sette på et lite smil. Alle sykdommene jeg hadde i kroppen for å slippe unna fengselet! Distansen, ensomheten, de psykiske demonene i hodet, som terrorveldet hadde påført, gikk for langt. Den fysiske smerten var langt bedre enn alle følelsene og tankene, det eneste ønsket mitt ble å dø. Men hvordan? Piller? Kniv? Stikke hull på hovedpulsåra? Hoppe foran en bil kanskje? Nei, toget ville være langt mer effektivt – og kanskje de kunne se på. Kanskje de kunne se hva de hadde gjort mot meg? Kanskje terroristene ville føle litt skyld? Kanskje DE kunne kjenne på noen av følelsene mine og tankene mine? Bare for en liten stund? Men jeg tror, at de ikke eide et hjerte nok, til å selv i det millidelssekundet eie skam, eller medfølelse nok, til å føle noe annet enn glede.
Den siste læreren ifra helvete, sine ord klinger igjennom hodet mitt; Det kommer aldri til å bli noe ut av deg! Du er en taper! Du kommer aldri til å bli noe! Hvorfor tror jeg på han? Hvorfor har jeg blitt så svak at jeg tror på han? Det er ikke lenge siden jeg tror jeg så han i «min» by. Hva pokker gjør han her? Jeg husker jeg hadde lyst til å gå bort til han og gi han en real karamell! Men der stod jeg, som den forskremte lille ungen igjen. Turte ikke bevege meg, turte ikke å si et ord…
Jeg var tilbake på ungdomsskolen i terror-land... siste skoledag, på helvetes-skolen…
Så TENK før du snakker
FØL før du handler
Du vet aldri hvem sitt liv du spiller med… og neste person er kanskje ikke like sta.
RSS Feed
