Dagens mest profilerte og selverklærte feminister befinner seg ofte et sted på ytterste venstre fløy og har mer eller mindre marxistiske idealer. Det er ikke uvanlig at de har gått inn og ut av Blitz-huset i oppveksten, spiller bass, har fått hårfarger i alle regnbuens farger, er gjennomhullet som ei nålepute av alskens piercinger og oser av femininitet omtrent som en 60 tonns bulldoser.
Dette er i og for seg helt greit, men en del menn (deriblant undertegnede) ser ikke dette som noe kvinneideal og det er vel der mye av stridens kjerne ligger.
Hvordan kjemper så disse tilsynelatende kronisk premenstruelle og gjerne alt annet enn feminine feministene sin kamp? Mest profilert er de gjerne når de river ned plakatene til Hennes & Mauritz, ramponerer butikker med sexhjelpemidler eller står utenfor en eller annen strippebar og utbasunerer sin vrede med hes bassrøst.
Hvem kjemper disse såkalte feministene for? Ofte får man inntrykk av at de plasserer andre kvinner i en slags «offerrolle» fordi de tjener penger på det de gjør. Selv ser ofte disse kvinnene (som Ottar-kjerringer og andre rødstrømper angivelig kjemper for) på de såkalte feministene som det eneste de er offer for, da disse grupperingene gjør hva de kan for å ta fra dem levebrødet i jobber de har valgt selv. Kvinner som tvinges til å kle seg som et telt, omskjæres, tvangsgiftes, bankes opp osv av ideologiske/ religiøse årsaker nevner sjelden disse såkalte feministene med et ord.
Da kan man spørre seg hva som motiverer disse såkalte feministene som ironisk nok gjerne er alt annet enn feminine?
De er jo svært selektive i hvilken «kvinneundertrykking» de fordømmer. I det hele tatt kan det virke som deres motivasjon er å ramme norske menn spesielt, men også kvinner som appellerer mer til menn enn det de gjør selv (med andre ord så og si alle andre kvinner enn dem selv). Deres kamp later til å være at det politisk skal vedtas at kvinner som dem selv burde være kvinneidealet (altså kvinner som er alt annet enn feminine og ønsker en femifjott av en mann de kan ha som sin lydige puddel).
Dessverre for dem er nok ikke menns kjønnsdrifter styrt av politiske vedtak.
Arnt Roar Kvile.
Dette er i og for seg helt greit, men en del menn (deriblant undertegnede) ser ikke dette som noe kvinneideal og det er vel der mye av stridens kjerne ligger.
Hvordan kjemper så disse tilsynelatende kronisk premenstruelle og gjerne alt annet enn feminine feministene sin kamp? Mest profilert er de gjerne når de river ned plakatene til Hennes & Mauritz, ramponerer butikker med sexhjelpemidler eller står utenfor en eller annen strippebar og utbasunerer sin vrede med hes bassrøst.
Hvem kjemper disse såkalte feministene for? Ofte får man inntrykk av at de plasserer andre kvinner i en slags «offerrolle» fordi de tjener penger på det de gjør. Selv ser ofte disse kvinnene (som Ottar-kjerringer og andre rødstrømper angivelig kjemper for) på de såkalte feministene som det eneste de er offer for, da disse grupperingene gjør hva de kan for å ta fra dem levebrødet i jobber de har valgt selv. Kvinner som tvinges til å kle seg som et telt, omskjæres, tvangsgiftes, bankes opp osv av ideologiske/ religiøse årsaker nevner sjelden disse såkalte feministene med et ord.
Da kan man spørre seg hva som motiverer disse såkalte feministene som ironisk nok gjerne er alt annet enn feminine?
De er jo svært selektive i hvilken «kvinneundertrykking» de fordømmer. I det hele tatt kan det virke som deres motivasjon er å ramme norske menn spesielt, men også kvinner som appellerer mer til menn enn det de gjør selv (med andre ord så og si alle andre kvinner enn dem selv). Deres kamp later til å være at det politisk skal vedtas at kvinner som dem selv burde være kvinneidealet (altså kvinner som er alt annet enn feminine og ønsker en femifjott av en mann de kan ha som sin lydige puddel).
Dessverre for dem er nok ikke menns kjønnsdrifter styrt av politiske vedtak.
Arnt Roar Kvile.
RSS Feed
