Denne legges ut på oppfordring fra Harald og med tillatelse fra forfatteren.
Etter å ha frekventert diverse diskusjonsgrupper på Facebook i omtrent et år, har jeg oppdaget en del
interessante ting. Først og fremst at sosiale medier er overbefolket av gærninger. Uten at dette bør være noen kjempenyhet, kan det allikevel ofte ha stor underholdningsverdi å følge med på galskapen - selv om man tidvis hører Misantropen banker på døra og vil flytte inn i hodet ditt. For øyeblikket er han leieboer hos meg, med en overhengende fare for forlengelse av leiekontrakta.
Nå har jeg en relativt lang historie som en person som har vært i overkant religionskritisk - i alle fall om jeg skal sammenlikne meg med alle de som fortsetter å døpe spedbarna sine, konfirmere seg kirkelig, gifte seg kirkelig og/eller foreta en høflighetsvisitt til det lokale gudshuset på julaften. Dem om det.
Det er lenge siden jeg sluttet å bry meg om andres valg av tro. Man kommer gjerne til et punkt der man innser at viljen til å utgjøre en forandring har et langt større nedslagsfelt på omgivelsene ved å fokusere sine egne valg og sine egne handlinger - fremfor å gnåle uavbrutt om hva andre skal måtte gjøre og tenke til enhver tid. Det har aldri vært en særlig
effektiv metode å rive murer ved å stange panna i dem - eller pisse revir på dem.
Dette burde jo være rene selvfølgeligheter, men dessverre er det overraskende mange som allikevel ikke forstår seg på den slags logikk. I nettdiskusjonenes gjørmebryting innrømmer jeg imidlertid glatt at jeg ikke bør få anledning til å kaste den første sten. Også mine kuler kan fortsatt overopphetes.
Det handler om å forstå seg selv og sin egen drivkraft.
Hodeløse høns har sjelden den egenskapen, men jeg må nesten forutsette at de fleste som evner å skrive fortsatt har hodet på plass. Kanskje ikke på rett plass, men på plass.
Mitt religionskritiske utgangspunkt handler om en grunnleggende aversjon mot offensiv dogmatikk. Det spiller ingen rolle hvilken religionsform det dreier seg om, men snarere i hvilken grad de ulike religionsutøverne dytter sine egne regler og dogmer på andre.
Ethvert menneske har sin individuelle bane i Universet. Det er ingen andre som har rett
til å gå inn og styre den banen. Det er en grunn til at vi har fri vilje.
DIN frie vilje er DIN plante - og må derfor dyrkes, stelles og vannes av deg selv.
Den råtner på rot uten næring. Dessverre er det altfor mange som har overlatt denne jobben til en profesjonell gartner. Planten vokser, men ikke nødvendigvis på den måten man selv ønsker. Det er trist.
Jeg har selv sett på nettet at enkelte mennesker blant annet har henvendt seg til religiøse «vismenn» for å få råd om hvor lange bukseben som er lovlig å bruke. Hvorfor våger man ikke å bruke sitt eget hode til det den faktisk er skapt for - tenke selv?
Dette er naturligvis et ekstremt tilfelle, men jeg ser daglig den samme mentaliteten over
hele nettet. Folk som er altfor redde til å ta et selvstendig valg. Og jeg undres hvorfor denne frykten er så gjennomgripende. Jeg forstår det simpelthen ikke.
Det er lett å peke på enkeltgrupper. Altfor lett faktisk. Nylig så jeg en test som var lagt ut på nettet som visstnok kunne måle din grad av fordommer. Jeg har ikke tatt den selv, men jeg erkjenner at vi alle bærer med oss ulike typer fordommer. Kategorisering er et av de viktigste verktøy mennesket har for å kunne tenke rasjonelt. Men kategoriseringen er også et Janusansikt. Man må vokte seg vel for ikke å bli forstenet i sin egen lille
komfort-sone, i frykt for nye erfaringer.
Det interessante er at det gjerne er de mest fordomsfulle som påberoper seg evnen til å tenke utenfor boksen. De siste årene har disse noksagtene tatt i bruk et våpen de kaller
«Politisk Korrekt». Svært effektivt å benytte for å bytte roller. Men er det ekte? Jeg mener NEI. Ser vi på menneskeheten som helhet, er det først og fremst grådighet, egoisme, grusomheter, og ikke minst tanken om «dem og oss» som dominerer. Det er DETTE som faktisk er den ekte «PK».
Velferd, miljøbevissthet, solidaritet, forståelse, frihet, likhet, brorskap er alle ting som har blitt kjempet frem med blod, svette og tårer - MOT den generelle konsensus. I dag tar vi disse godene for gitt, og glemmer våre beste- og oldeforeldre som ofte måtte betale en svært høy pris for at vi skulle kunne leve godt. Og derfor ser vi altså i dag en rekke klovner som sitter selvtilfreds med sine velferdsgoder og samtidig hater alle som er annerledes. Hvem er det da som egentlig er «PK»?
Jeg er altså en religionskritikker, eller kanskje et bedre ord: «dogmatikk-kritiker».
Mitt problem er alle som KUN kritiserer Islam. Eller setter Islam øverst på sin hylle av «religionskritikk». Det er inkonsekvent.
Når lederen av SIAN - Tumyr - hevder at det ikke finnes moderate muslimer, men samtidig glatt aksepterer at det finnes moderate jøder og kristne, er det en inkonsekvens.
Når «religionskritikere» kaller Muhammed for en pedofil, men glatt aksepterer at Maria sannsynligvis var i tidlig pubertet da hun ble knulla av Gud, er det en inkonsekvens.
Når Odinister, Åsatru-folk, Viking-nostalgikere og liknende kritiserer Koranen for å være blodig, men glatt omfavner våre egne blodige myter, er det en inkonsekvens.
Når aggressiv retorikk mot «de andre» gjøres som standard, lever man fortsatt i 1933.
Det er i sannhet underlige tider vi lever i.
Eirik Billy Cockroach Norheim
Etter å ha frekventert diverse diskusjonsgrupper på Facebook i omtrent et år, har jeg oppdaget en del
interessante ting. Først og fremst at sosiale medier er overbefolket av gærninger. Uten at dette bør være noen kjempenyhet, kan det allikevel ofte ha stor underholdningsverdi å følge med på galskapen - selv om man tidvis hører Misantropen banker på døra og vil flytte inn i hodet ditt. For øyeblikket er han leieboer hos meg, med en overhengende fare for forlengelse av leiekontrakta.
Nå har jeg en relativt lang historie som en person som har vært i overkant religionskritisk - i alle fall om jeg skal sammenlikne meg med alle de som fortsetter å døpe spedbarna sine, konfirmere seg kirkelig, gifte seg kirkelig og/eller foreta en høflighetsvisitt til det lokale gudshuset på julaften. Dem om det.
Det er lenge siden jeg sluttet å bry meg om andres valg av tro. Man kommer gjerne til et punkt der man innser at viljen til å utgjøre en forandring har et langt større nedslagsfelt på omgivelsene ved å fokusere sine egne valg og sine egne handlinger - fremfor å gnåle uavbrutt om hva andre skal måtte gjøre og tenke til enhver tid. Det har aldri vært en særlig
effektiv metode å rive murer ved å stange panna i dem - eller pisse revir på dem.
Dette burde jo være rene selvfølgeligheter, men dessverre er det overraskende mange som allikevel ikke forstår seg på den slags logikk. I nettdiskusjonenes gjørmebryting innrømmer jeg imidlertid glatt at jeg ikke bør få anledning til å kaste den første sten. Også mine kuler kan fortsatt overopphetes.
Det handler om å forstå seg selv og sin egen drivkraft.
Hodeløse høns har sjelden den egenskapen, men jeg må nesten forutsette at de fleste som evner å skrive fortsatt har hodet på plass. Kanskje ikke på rett plass, men på plass.
Mitt religionskritiske utgangspunkt handler om en grunnleggende aversjon mot offensiv dogmatikk. Det spiller ingen rolle hvilken religionsform det dreier seg om, men snarere i hvilken grad de ulike religionsutøverne dytter sine egne regler og dogmer på andre.
Ethvert menneske har sin individuelle bane i Universet. Det er ingen andre som har rett
til å gå inn og styre den banen. Det er en grunn til at vi har fri vilje.
DIN frie vilje er DIN plante - og må derfor dyrkes, stelles og vannes av deg selv.
Den råtner på rot uten næring. Dessverre er det altfor mange som har overlatt denne jobben til en profesjonell gartner. Planten vokser, men ikke nødvendigvis på den måten man selv ønsker. Det er trist.
Jeg har selv sett på nettet at enkelte mennesker blant annet har henvendt seg til religiøse «vismenn» for å få råd om hvor lange bukseben som er lovlig å bruke. Hvorfor våger man ikke å bruke sitt eget hode til det den faktisk er skapt for - tenke selv?
Dette er naturligvis et ekstremt tilfelle, men jeg ser daglig den samme mentaliteten over
hele nettet. Folk som er altfor redde til å ta et selvstendig valg. Og jeg undres hvorfor denne frykten er så gjennomgripende. Jeg forstår det simpelthen ikke.
Det er lett å peke på enkeltgrupper. Altfor lett faktisk. Nylig så jeg en test som var lagt ut på nettet som visstnok kunne måle din grad av fordommer. Jeg har ikke tatt den selv, men jeg erkjenner at vi alle bærer med oss ulike typer fordommer. Kategorisering er et av de viktigste verktøy mennesket har for å kunne tenke rasjonelt. Men kategoriseringen er også et Janusansikt. Man må vokte seg vel for ikke å bli forstenet i sin egen lille
komfort-sone, i frykt for nye erfaringer.
Det interessante er at det gjerne er de mest fordomsfulle som påberoper seg evnen til å tenke utenfor boksen. De siste årene har disse noksagtene tatt i bruk et våpen de kaller
«Politisk Korrekt». Svært effektivt å benytte for å bytte roller. Men er det ekte? Jeg mener NEI. Ser vi på menneskeheten som helhet, er det først og fremst grådighet, egoisme, grusomheter, og ikke minst tanken om «dem og oss» som dominerer. Det er DETTE som faktisk er den ekte «PK».
Velferd, miljøbevissthet, solidaritet, forståelse, frihet, likhet, brorskap er alle ting som har blitt kjempet frem med blod, svette og tårer - MOT den generelle konsensus. I dag tar vi disse godene for gitt, og glemmer våre beste- og oldeforeldre som ofte måtte betale en svært høy pris for at vi skulle kunne leve godt. Og derfor ser vi altså i dag en rekke klovner som sitter selvtilfreds med sine velferdsgoder og samtidig hater alle som er annerledes. Hvem er det da som egentlig er «PK»?
Jeg er altså en religionskritikker, eller kanskje et bedre ord: «dogmatikk-kritiker».
Mitt problem er alle som KUN kritiserer Islam. Eller setter Islam øverst på sin hylle av «religionskritikk». Det er inkonsekvent.
Når lederen av SIAN - Tumyr - hevder at det ikke finnes moderate muslimer, men samtidig glatt aksepterer at det finnes moderate jøder og kristne, er det en inkonsekvens.
Når «religionskritikere» kaller Muhammed for en pedofil, men glatt aksepterer at Maria sannsynligvis var i tidlig pubertet da hun ble knulla av Gud, er det en inkonsekvens.
Når Odinister, Åsatru-folk, Viking-nostalgikere og liknende kritiserer Koranen for å være blodig, men glatt omfavner våre egne blodige myter, er det en inkonsekvens.
Når aggressiv retorikk mot «de andre» gjøres som standard, lever man fortsatt i 1933.
Det er i sannhet underlige tider vi lever i.
Eirik Billy Cockroach Norheim
RSS Feed