
En blogg om ting du interesserer deg for.
Selv om du elsker landet ditt, kulturen din og livet ditt, føler du at det alltid er noe som kan endres. Du er opptatt av politikk. Du er opptatt av kvinners rettigheter, barns oppvekst vilkår og, slik du ser det, framtiden til landet ditt. Du skriver på engelsk fordi du føler at det du skriver kan være nyttig og interessant for flere enn kun de som snakker ditt eget språk. Du ønsker å nå flest mulig. Du ønsker å få flest mulig lesere.
Du velger å skrive anonymt. Både fordi det er kontroversielt det du skriver, men også fordi du ikke har noe som helst ønske om å få navnet ditt på trykk. Du vil fortsette å være en som glir inn i mengden. Du er jo i utgangspunktet bare en av alle.
Du har jobb, familie og barn, og et nettverk av gode venner.
Tenk deg så at en person du aldri har hørt om, en person du aldri har møtt leser bloggen din. Han har lest bloggen din lenge. Men det vet ikke du selvfølgelig, for du har jo mange tusen lesere. Det er jo ikke å forvente at du skal høre om, kjenne og møte alle de. Denne personen som du aldri har hørt om og som du aldri har møtt og som leser bloggen din viser seg å være gal.
Plutselig en dag rakner din verden. Den gale mannen har begått avskyelige, forferdelige handlinger. Og ikke bare det, den gale mannen har tilsynelatende brukt det du har skrevet som inspirasjon til å begå disse handlingene. Alle hater han – og dermed også deg.
I løpet av en dag mister du alt. Jobb. Barn. Alle vennene dine. Livet ditt er i fare. Du må flykte. Du har plutselig blitt en flyktning. En politisk flyktning. På grunn av noe du ytret. Fordi du skrev. Fordi du skrev en blogg som ikke alle var enig i. Fordi du skrev en blogg som en gal mann leste. Fordi alle ga deg skylden for en gal manns handlinger. Fordi du skrev en blogg.
Er dette riktig? Er dette ytringsfrihet? Er dette Norge?
I may not agree with what you say, but I will defend to death your right to say it.
- Voltaire
LeneB 2014