
Uansett hvor man kommer ifra, vil man alltid søke etter sine røtter. Vi mennesker er opptatte av å føle tilhørighet i grupper, og det er gjerne via kultur og religion vi mest kan identifisere oss med andre og dermed føle tilhørighet med felles knutepunkt. Vi nordmenn er veldig stolte av vår vikingearv, skiferdigheter (gjelder dog ikke alle), lusekofter og trollene som vi endelig har greid å få kontroll på, takket være høyspentledningene. Nå er alt dette i ferd med å bli byttet ut mot Iphone 5 og rosablogger, men heldigvis er det mange som fremdeles er opptatt av å ta vare på norske tradisjoner og kultur.
Det er vel ikke så utenkelig at dette er noe av det som trigger den stadig økende trenden med streng islamsk lære og utøvelse. Man trenger ikke å like det, men det betyr ikke at problemene som oppstår på bakrund av denne økningen ikke er realistiske og farlige. Dette utøvelsen av islam er på ingen måter forenelig med vestlig levesett eller moralske/etiske syn, og det kan virke som at det trigger trenden enda mer.
Jeg undrer over om dette var i det heletatt var et samtaletema da masseinnvandringen startet inn til Europa? Var det noe som tilsa at denne masseinnvandringen ville fortone seg som problemfri? Hadde de en plan B? Realiteten er at mange land i Europa nå sliter med stadig økning i «radikalisering» og jihadister som mer enn villig reiser ned til konfliktområder for å sloss med sine brødre i Allah’s navn. Mange av disse er 2-3.generasjons innvandrere og etniske som ivrig drømmer om martyrstatus i en kamp de sannsynligvis vil tape til slutt. Selv så sliter jeg med å forstå hvorfor noen er villig til å dø for islam. En ting er i hvert fall sikkert, og det er at så lenge det er krig og elendighet så vil islam alltid finne en vei inn og slå røtter. Det er den eneste måten den kan spre seg på, og jeg er neppe den eneste som mener at islam hverken fremmer god kultur eller god identitet.
Motstrøms-2014